• Vivian Songe

“Hvis det ikke er perfekt med en gang, så gidder jeg ikke.”



Kjenner du deg igjen? Selvsagt gjør du det.


Hvis du også er et eksemplar av arten homo sapiens, så er sjansen ca. 100% for at du er over gjennomsnittet utålmodig i forhold til hva du skal klare på kort tid og med minimal innsats, sammenlignet med resten av artene i naturen. Eller hva?

Bare tenk på hvordan isbjørner kravler seg utrettelig opp på isflak, tigre kaster seg med tenna først i nakken på elefanter og muldvarper graver uendelige underjordiske ganger til de ser Muldvarpen med ljåen – uten å tenke at “dette får jeg bare gi opp – jeg er nok ikke en ekte muldvarp likevel”.

Er du i tillegg skribent eller kunstner, så kan du gange den prosentsatsen med 11,5 – minst.


– Det går så tregt!


Hjertesukk jeg får fra ferske skribenter lyder for eksempel slik:

“Det går så tregt! Å både researche, tenke, skrive, rydde, sette sammen teksten. Jeg føler at alt går i sneglefart. Hvordan klarer du å skrive så mange artikler så raskt?”

“Jeg skjønner ikke hvordan du vet hvordan du skal sette sammen ordene og setningene, hvordan du får det til å flyte så lett og hvordan du kan gjøre det så kjapt?”

“Jeg bruker SÅ lang tid på en artikkel! Hvordan i all verden skal jeg klare å leve av det hvis jeg bruker 2 uker på én sak?”


Proff på 1-2-3?


La meg sette det i perspektiv: Hvis jeg prøver å lage og dekorere en bryllupskake for første gang og den ser ut som et hvitt bilkræsj med sukkertopper på, vil noen bli overrasket? Nei.

Hvis du har lyst til å bli profesjonell fotballspiller, frisør eller kakedekoratør, skjer det ved et trylleslag at du dribler like bra som Ronaldo, klipper og former like bra som toppfrisøren hos Adam & Eva eller skaper lekre kake-kunstverk som en kongelig konditor – og det hele på 1-2-3?

Svar i kor inni deg: …


Jeg nevner i fleng: Pianospill, malerkunst, ballett, blomsterbinding, matlaging. Du skjønner tegninga.


Hva er grunnen til det? Jo, at alt som er nytt må ØVES på. Jepp, som menneske kommer man dessverre ikke utenom dette.


Prøve, feile, prøve …


Å bestemme seg for å klare noe er et megasteg i riktig retning. Å innhente informasjonen man trenger for å få det til er et kvantesprang.

Og så begynner moroa. Prøve, feile, prøve, feile, prøve. Til det begynner å flyte litt mer av seg selv.


Tro meg, hvis du mener business og holder deg til drømmen din, så vil dagen komme når det plutselig føles som second nature.


Dagen når du plutselig VET hva du skal gjøre, hvordan du skal gjøre det, hvor mye tid som trengs, hvor mye krefter det er verdt å bruke, hvordan du kan hente frem det beste i deg selv når det gjelder – og så videre.

Teknikk er ikke lenger bare teori, men noe du har fått innunder huden, noe som du har gjort til ditt.


Å holde ut det uperfekte stadiet

Må du holde ut din egen (til tider klossete) øving til du kommer dit? Yes.

Må du holde ut andres (ekte eller innbilte) blikk på deg før du imponerer? Yes.


Må du føle deg litt som Bambi på isen for å lykkes? Yes.

Er det verdt det? Vel, dette er tusenkronersspørsmålet. Det er det bare du som kan svare på.

Hvis du virkelig elsker å skrive, vet du har det i deg og vil ha den friheten og skapermuligheten det fører med seg – hvis du nødig vil dø før du får satt ditt poetiske preg på verden – oh yes!


Hva gidder du?

Jeg kunne for eksempel ha valgt å gå videre på malerkurs selv om det ikke akkurat gikk superbra de 8 gangene jeg var der.

Jeg kunne valgt å kjøpe meg et staffeli og et utvalg oljefarger (det gjorde jeg også faktisk, men de ligger like ubrukt på loftet) og sette av 30 minutter hver dag på å øve på å få frem en firkant som ikke så ut som om den prøvde å stå oppreist i motvind.


Eller et ansikt man straks så var tegnet av noen over 4 og et halvt år.

Men gjorde jeg det? Niks.

Hvorfor? Fordi det var ikke viktig nok for meg. Jeg gadd ikke, rett og slett. Jeg ville heller bruke tiden på andre ting.


Prisen å betale

Hadde det gått lett – hadde jeg tegnet lekre ballerinaer, landskap og portretter så perfekt som bare det, og helst innen de 2 første ukene – så hadde jeg nok fortsatt å male.


Men innsatsen som skulle til for å komme opp på et noenlunde anstendig nivå var en for høy pris å betale.

Noe helt annet er det med det å skrive. For meg er det et slags sitrende kall. Det er noe jeg ikke kommer utenom, og jeg er villig til å tåle en hel del på veien mot “perfeksjon” – fordi det i stor grad er veien som er målet.


Hva er det DU trenger å øve på, som du ikke setter av tid til, fordi du skulle ønske det var perfekt med en gang?





Lyst til å skrive frilansartikler? Ta vårt gratiskurs her: